Det var en gang en grisemor som hadde tre små griseunger. Da de ble store, var det flere munner å mette enn grisemoren klarte, så hun bestemte seg for å sende dem ut i verden for å søke lykken. Og en dag gav grisene seg i vei ut i den vide verden. De drog til hver sin kant.

Den første lille grisen møtte en mann som bar på en høybør. “Kjære mann, gi meg litt strå så jeg kan bygge hus,” bad grisen. Det gjorde mannen og grisen bygde seg hus av høy.

Den første lille grisen hadde akkurat fått huset ferdig da den store ulven kom og banket på døra: “Vesle gris, vesle gris, slipp meg inn, slipp meg inn,” ba han.

Den vesle grisen svarte med skjelvende mål: “Å nei, det tør jeg ikke.”

Da svarte ulven: “Da vil jeg puste og pruste og blåse hue ditt ned.” Og så pustet og prustet og blåste den ned huset og åt opp den vesle grisen.

Den andre lille grisen møtte en mann med en stor bunt løv, og grisen sa: “Kjøre mann, gi med det løvet så jeg kan bygge meg et hus.” Det gjorde mannen, og grisen bygde seg et hus av løvet.

En dag kom den store ulven og banket på døren og sa: “Vesle gris, vesle gris, slipp meg inn, slipp meg inn.”

“Nei, nei det tør jeg ikke,” hvisket grisen skjelvende av skrekk.

Da svarte ulven: “Da vil jeg puste og pruste og blåse huset ditt ned.” Og ulven pustet og prustet og blåste huset ned, og åt opp den vesle grisen.

Den tredje lille grisen møtte en mann med en haug med murstein. Den vesle grisen ba: “Kjære mann, vil du gi meg de mursteinene så jeg kan bygge meg hus?”. Det gjorde mannen, og den vesle grisen bygde seg hus av murstein.

En dag kom den stygge ulven, banket på døra og sa: “Vesle gris, vesle gris, slipp meg inn.”

“Nei, nei, det tør jeg ikke,” sa grisen bak døra.

“Da vil jeg puste og pruste og blåse huset ditt ned,” sa ulven. Og så pustet og prustet og blåste den. Men alt den blåste, så kunne den ikke rive huset ned. Da ulven skjønte at huset var så sterkt at den ikke klarte å rive det ned, sa den innsmigrende:

“Vesle gris, jeg vet om et jorde med den deiligste turnips.”

“Hvor er det?” spurte grisen

“Det er hos bonden Hansen,” sa ulven. “Hvis du vil være ferdig i morgen tidlig, skal jeg hente deg, så kan vi gå sammen og ta turnips så får vi middagsmat.”

“Det er fint,” sa den vesle grisen, “jeg skal være ferdig. Når kommer du?”

“Klokka seks.” svarte ulven.

Neste morgen sto grusen opp klokka fem og gikk til jordet og hentet turnips, og var hjemme igjen da ulven banket på døra klokka seks.

“Vesle gris, er du ferdig?” spurte ulven.

“Jeg er ferdig,” svarte grisen. “Jeg har vært på jordet og er kommet hjem igjen, og jeg fant en masse deilige turnips til middag”

Da ble ulven fryktelig sint, men han tenkte at han nok skulle lure grisen og sa:

“Vesle gris, jeg vet om det deilig epletre.”

“Hvor er det?” spurte grisen.

“Nede ved parken,” svarte ulven. “Jeg skal hente deg i morgen klokka fem, og så går vi og plukker epler.”

Den vesle grisen skyndte seg opp klokka fire neste dag og løp ned til epletreet ved parken. Han skyndte seg alt han orket, for han ville være hjemme når ulven kom. Men det var lang vei, og mens han ennå var i treet, kom ulven. Den fikk øye på grisen og ropte:

“Men vesle gris, er du alt her? Du skulle jo vente på meg. Er eplene søte?”

“Ja, de er deilige,” svarte grisen. “Jeg skal kaste ned noen til deg.”

Han kastet ned så mange epler at ulven fikk nok å gjøre med å plukke den opp, og da løp grisen ned fra treet og skyndte seg hjem.

Neste dag kom ulven igjen til grisen og sa:

“Vesle gris, det er marked i landsbyen i kveld, vil du bli med?”

“Ja, gjerne” sa grisen, “når er det?”

“Klokka tre,” sa ulven.

Den vesle grisen gikk av sted en time før, som den pleide, og kom til markedet. Der kjøpte den en smørbutt. Han var på hjemveien da han så ulven komme. Nå var alle gode råd dyre. Han krøp inn i smørbutten for å gjemme seg der. Men da den gjorde det, veltet butten og begynte å trille nedover bakken med den vesle grisen oppi. Ulven ble så redd da den så tønna komme rullende, at den flyktet sin vei. Den vesle grisen trillet like hjem.

Da grisen forsto at den var blitt lurt igjen, ble den rasende og sa at nå ville den ete opp grisen. Den ville komme ned gjennom skorsteinspipa og hente den.

Da satte den vesle grisen en stor gryte vann over ilden og fyrte godt opp. Og da ulven kom ned gjennom pipa, tok grisen grytelokket av, og ulven falt rett ned i vanngryta. Grisen satte lokket på igjen, og det ble slutten for den stygge ulven.