Aladdin og den vidunderlige lampen
I en stor by på grensen mot Kina levde det en gang en skredder som het Mustafa. Han var så fattig at det var så vidt han og hans kone og deres eneste sønn kunne leve av det han tjente. Gutten het Aladdin og var en urolig og styrløs fyr som aldri ville holde seg hjemme og aldri ta seg noe ordentlig til. Å arbeide falt ham ikke inn. Han streifet omkring på gata dagen lang, lekte på torgene med de andre guttene, eller drev mellom buene på basaren.
Han stod opp med solen, sprang ut på gata og ble der og kom først hjem lenge etter at det var blitt mørkt. Faren som syntes at Aladdin var i den alderen at han burde begynne å lære å begynne å arbeide, prøvde å få ham til å skjønne litt av skredderhåndverket, men det var umulig. Bare faren et øyeblikk vendte ryggen til, sprang Aladdin fra bordet og ut på gata og det var ikke mulig å få tak i ham mer den dagen. Til slutt ga skredderen det opp og gikk bort og døde av sorg over sin umulige sønn. Men heller ikke det fikk Aladdin til å ta seg sammen. Moren hadde lite eller ingenting å leve av, men gutten tenkte ikke på å tjene så mye at det ble til mat til ham selv engang. Da hun skjønte at det aldri ville bli skredder av ham, lukket hun verkstedet og solgte skredderutstyret og beholdningen av tøyer, så hadde hun til litt mat til et par ukers tid. Siden prøvde hun å tjene til livets opphold til seg og gutten ved å spinne bomull.
Aladdin var nå fylt femten år. Han hørte helt gata til. Hver dag hadde nok i sin lek. Litt mat fikk han hjemme, og litt mat var det alltid å få fatt i på gata. En dag han lekte slik i solen, kom en fremmed over plassen, så Aladdin, stanset og stirret på ham, nærmet seg og la hånden på skulderen hans og spurte;
”Er du sønn til skredder Mustafa?”
Aladdin så fort opp og svarte; ”Ja, men han er død.” .
Da tok den fremmede gutten om halsen, omfavnet ham og kysset ham, klaget høyt og ropte;
”Min sønn, jeg er din onkel!”
“Jeg har reist i mange år og gjennom mange land, og når jeg endelig kommer hit for å treffe min bror, er det første jeg får høre er at han er død: Men hvor du ligner ham, min sønn.” ”Jeg vil være deg i fars sted.” ” Hvordan er det, lever din mor ennå, og hvor bor hun?”
Alladin fortalte at moren levde og hvor de bodde. Den fremmede ga ham noen småpenger og sa;
”Spring hjem så fort du kan og si til din mor at jeg besøker henne i morgen.” ”Jeg vil se huset der min bror levde så lenge og endte sine dager”.
Aladdin sprang hjem og spurte moren om han hadde hatt noen onkel. Moren tenkte seg om:
”Ja, det er sant”, sa hun. ”Din far hadde visst en bror, men han er død for lenge siden”. ”Ja, ” sa Aladdin, ”men jeg har nå møtt en mann i dag som omfavnet meg og sa at han var min onkel”. ”Han ga meg disse pengene til deg og ba meg si at han ville besøke deg i morgen.”
Neste dag kom den fremmede bort til ham igjen. Så lenge og oppmerksomt på ham, omfavnet ham, ga ham to gulldinarer og sa;
Min sønn, gi disse pengene til din mor og si hun må kjøpe noe til kvelds for dem. ”Jeg kommer for å besøke henne og spise hos henne og du må også holde deg hjemme.”
Aladdin ga pengene til moren og fortalte hva den fremmede hadde sagt. Hun gjorde innkjøp og prøvde å stelle til så godt hun kunne.
Like før kveldstid kom den fremmede og han hadde med seg vin og frukt, så seg om i stua og spurte hvor Mustafa hadde pleid å sitte. Da han fikk hvite det, kastet han seg ned på gulvet, kysset stedet flere ganger og ropte med tårer i øynene;
”Gid jeg hadde kommet tidsnok til å omfavne deg bror!” Så reiste han seg og så til Aladdins mor; ”du skal ikke undre deg over at du ikke har hørt tale om meg før.” ” Det er førti år siden jeg forlot landet,.” Jeg har reist i India, Arabia, Syria, Egypt og i mange år har jeg vært i Afrika.” ”Men til slutt ble jeg grepet av lengsel etter å se mitt land og min slekt igjen.” ”Så underlig at den første jeg skulle møte var Aladdin.”Nå vil jeg gjerne hvite hva gutten tar seg til. ”Hvilket håndverk han lærer seg og om du har nytte og glede av ham”.
Selv Aladdin ble rød i hodet. Så ned og kunne ikke finne på noe å svare. Men hos moren var det rikelig med ord. Hun fortalte med sukk og gråt for en doven slyngel Aladdin var. Han var bare lå sin mor til byrde og sprang på gata dagen lang og lekte enda han skulle være langt forbi den alderen da en bryr seg om slikt. Sa hun til slutt og gråt bittert. Og jeg kommer til å stenge døra for ham, så han kan bli på gata og i hvert fall ikke plage meg mer. Da moren var ferdig med klagesangen, snudde den fremmede seg til Aladdin og sa;
”Det din mor sier om deg gjør meg vondt, men kanskje står det ikke så ille til med deg som hun tror. ”Jeg kan tenke meg at du nødig vil bli skredder.” ”Hva ville du si om jeg kjøpte en bu til deg med kostbare stoffer og fint linnet og ”Ja, viss du har lyst til å bli kjøpmann, så skal jeg hjelpe deg.”
Aladdin hadde aldri drømt om å bli kjøpmann, men det hørtes da bedre ut enn skredder. Og han svarte høflig, ja takk han ville gjerne bli kjøpmann. Han visste at kjøpmennene var velkledde og nøt alles aktelse. Mens han takket onkelen, fløy tankene alle andre steder.
Ut på gata til guttene, til torgene og til smauene. Dit ut der det var frihet og lek.
Den fremmede sa at han ville komme og hente Aladdin neste morgen og ta ham med seg ut i byen. Han ville gi ham fine klær og vise ham den bua han hadde tenkt å kjøpe til ham. Moren var fra seg av glede og gråt og takket. Og da det ble sent på kvelden sa den fremmede farvel og gikk.