Tidlig neste morgen hentet onkelen Aladdin. Og han hadde virkelig fine klær med til ham. Han sa han ville ta ham med seg og vise ham hvor de rike kjøpmennene bodde. Og til moren sa han at hun skulle ikke bli redd hvis Aladdin kom sent hjem. Gutten tok de nye klærne på seg og fulgte onkelen. Han førte ham til Sultanens palass og gjennom mange og skjønne hager. Og Aladdin undret seg over hvor vakkert alle ting var.

Til slutt kom de utenfor byen. Ved en liten skog satte den fremmede seg til for å hvile og tok frem niste – kaker og frukt og delte med Aladdin. Da de hadde spist, reiste den fremmede seg og sa at Aladdin skulle følge ham videre. Mens han fortalte om sine mange reiser, førte han Aladdin langt utenfor byen og de kom ut på en slette som strakte seg helt over mot fjellene. Så langt hadde Aladdin aldri vært. Den store, ensomme sletta, de blå fjellene langt ute, byen med kupler og minareter som lyste fjernt i solen gjorde hans hjerte urolig. Han spurte om de ikke skulle snu. Han var trett og hans mor ventet på ham. Men den fremmede sa;

”Vær ikke redd, jeg skal bare vise deg enda en hage”. ”Skjønnere og underligere enn noe annet du har sett eller drømt om.”

Og mens de gikk videre, fortalte han om slike vidunderlig opplevelser at Aladdin sperret øynene opp av forundring og glemte at han var trett. Slik fikk den fremmede lokket gutten med seg over sletta og helt bort til fjellene. Og der førte han ham inn i en ensom og grønn dal med bratte fjell som ingen kunne komme over. Her stanset den fremmede, så seg om og sa;

”Endelig, endelig er jeg her på dette stedet jeg har lett etter så lenge. For dets skyld har jeg reist fra det ytterste Afrika.” ”Endelig, endelig har jeg funnet det rette stedet.” ”Og nå, Aladdin, skal jeg vise deg ting som er ukjente for alle andre dødelige.”

Nå er det tiden til å fortelle at den fremmede slett ikke var Aladdins onkel. Han var en berømt og vidt bereist trollmann, kjent under navnet den Afrikanske Trollmann. Hele sitt liv hadde han arbeidet med de hemmelig kunster, og slik hadde han oppdaget at i en underjordisk hage fantes en vidunderlig lampe som kunne gjøre den som eide den rikere og mer berømt enn alle jordens konger. Det hadde lykkes ham å finne ut at denne underjordiske hagen lå i Kina, ikke langt fra den byen der Aladdin bodde. Men han kunne ikke gå ned i hulen selv. Dit kunne bare den komme som ingenting ante om trolldomskunsten. Og trollmannen måtte få lampen fra hans hånd. Hans hemmelige kunst hadde vist ham en ung mann som var den rette.
Og da han så Aladdin leke på gata, hadde han kjent ham igjen med en gang. Det var han hadde sett under sine trolldomskunster. Han hadde holdt øye med Aladdin flere dager før han hadde snakket til ham. Han mente han ville bli en hyggelig tjener som han kunne bruke som han ville og siden fjerne hvis han ble brysom.

Da han nå hadde funnet det rette stedet han hadde søkt etter så lenge, ba han Aladdin samle sammen så mye tørrkvist som mulig, så han kunne få laget et stort bål. Da tørrkvisten var samlet, tente trollmannen på, mumlet hemmelige besvergelser og kastet røkelse i ilden.
På trollmannens bud steg røyken høyt mot himmelen til den bredte seg ut over jorden, slo over til den ene siden, eller til den andre. Og med ett tok jorden til å dirre! Den revnet og åpnet seg. Og Aladdin så en stor, firkantet stein foran føttene sine og midt på den
var det festet en jernring til å løfte den opp med. Aladdin var blitt så redd at han ville springe sin vei, men trollmannen grep fatt i ham og slo ham hardt i ansiktet og truet ham med alt ondt hvis han ikke lystret ham blindt.

”Du står deg på å gjøre som jeg sier, og da trenger du ikke være redd,”ropte han, ”men hvis du er trassig, går deg ille, da er du fortapt!”

Aladdin torde ikke annet enn å lystre og stod urørlig og ventet på hva som skulle skje. Trollmannen holdt ham fast i armen og pekte på steinen og sa;

”Legg nøye merke til hva jeg nå sier.” ”Under denne steinen er inngangen til en underjordisk hage, og i den er det en skatt som gjør den som finner den rikere enn den mektigste kongen i verden.” ”Du er den eneste som kan løfte eller røre steinen.” ”Ikke engang jeg tør legge hånden på den eller sette foten i hagen under jorden, men derfor må du gjøre alt jeg sier du skal gjøre.”

Nå ble Aladdin ivrig. Han lovet å gjøre alt som ble sagt til ham. Og han ville løfte steinen bort med en gang. Men trollmannen holdt ham tilbake og sa;

”Nei, så lett er det ikke.” ”Med egen kraft kan du ikke løfte steinen.” ”Med det samme du tar fatt i ringen, må du nevne din fars og din farfars navn, så kan du løfte den som ingenting.”

Aladdin gjorde som trollmannen sa, og da han løftet steinen til side, stirret han ned i en hule der en smal trapp førte dypt ned i jungelen. Trollmannen sa;

”Legg nå nøye merke til hva jeg sier.” Når du kommer ned, finner du en åpen dør som fører deg inn til en veldig hule med tre store saler”. ”I hver sal finner du fire store vaser fulle av gull og sølv, men rør dem ikke!” ”Før du går inn der må du samle klærne dine godt om deg, og gå så fort du kan gjennom de tre salene.” ”Kom ikke nær noen ting.” ”Ikke engang med klærne for da dør du straks!” ”Ved enden av den tredje sal er det en dør som fører ut til en hage”. ”Der skal du følge veien tvers igjennom hagen til du kommer til en trapp med åtti trinn.” ”Når du går opp den, kommer du til en terrasse.” ”Der står en brennende lampe i en liten nisje”. ”Slukk den, kast veken, hell oljen ut, ta den med deg og bring lampen til meg”. ”Har du lyst til å plukke noen av fruktene i hagen, kan du gjerne det, men la det ikke hefte deg for mye”. ”Og en ting til!” Trollmannen tenkte seg om – ”Ingen vet hva slags farer en slik hemmelig hage kan gjemme, og det ville være ille om du ikke kom tilbake.” ”Ta denne ringen og sett den på fingeren din”. ”Den beskytter deg mot ulykker hvis du gjør som jeg har sagt.”
”Gå så, vær ikke redd og lykke til!” ”Og husk; at kommer du vel fra det, har vi begge rikdom nok for dette livet”.

Trollmannen ga ringen til Aladdin. Som lett og glad og uredd sprang nedover trappene. Han fant døra til de tre salene og samlet klærne om seg før han gikk inn. Han så vasene med gull og sølv, men rørte dem ikke. Her var en isnende kulde, en dødens ro. Aladdin grøsset og skyndte seg gjennom salene og ut i hagen. Han ga seg ikke tid til å se seg om, men fulgte veien som førte til trappa, sprang opp til terrassen, fant nisjen og tok lampen. Helte oljen og veken ut og stakk lampen i lommen og skyndte seg nedover trappa igjen.

Og nå så han seg nysgjerrig om. Det var en underlig og vakker hage. Tunge av frukter hang greinene på trærne og aldri hadde Aladdin sett slike frukter. De strålte, de skinte, de flammet og lyste i alle farger, og lyset fra alle disse fargene blendet Aladdins øyne. Men det var dødsstille i hagen. Ikke en fugl sang, ikke et blad rørte seg. Det anget ikke av fruktene eller av blomstene på marken. Ingen lette rådyr eller gaseller sprang under greinene, ingen bekker rislet. Det fantes ikke noe plaskende springvann. Aladdin plukket en av fruktene og bet i den, men kastet den ergerlig fra seg. Den var av glass! Likevel tok han noen av dem for de var så vakre at det kunne jo være moro å ta dem med seg å vise dem fram. Han fylte lommene og stappet full en pung han bar i beltet. Så skyndte han seg forsiktig gjennom de tre salene og sprang opp trappa der den afrikanske trollmannen ventet ved utgangen. Aladdin ropte opp til ham;

”Hallo onkel!” ”Rekk meg hånden og hjelp meg opp!”

Trollmannen svarte; ”Ja vel, min sønn, det skal jeg nok, men rekk meg lampen først!” ”Du skal få den straks jeg er oppe”, svarte Aladdin.

”Nei, nei, nei, med en gang!” ropte Trollmannen sint.

”Men det kan jeg ikke,” svarte Aladdin. ”Den ligger på bunnen av lommen, og lommen er full av glassfrukter”.

Slik trettet de en stund. Og da trollmannen forstod at Aladdin ikke ville gi seg, ble han redd Aladdin hadde oppdaget hemmeligheten med lampen slik at han ikke ville gi den fra seg. Tanken gjorde ham fra seg av raseri. Han glemte alt annet og ville bare gjøre det av med Aladdin. Han slengte all røkelsen i ilden og skrek sine trolldomsord med høy røst. Straks lå steinen over inngangen, jorden lukket seg over den, og Aladdin var stengt ute fra friheten og trollmannen fra hulen. Han stirret en stund mørkt på jorden der åpningen til hulen hadde vært, så slukket han ilden omhyggelig og skyndte seg bort. Den underjordiske hagen kunne han aldri mer trenge ned i. Lampen som han hadde ofret så mange år av sitt liv for å finne, ville han aldri få fatt i. Han hadde ikke annet å gjøre enn å dra tilbake til Afrika og fortsette med sine hemmelige trolldomskunster. Han gjorde en stor omvei forbi byen for å ikke treffe noen som kunne spørre etter Aladdin., og reiste så fort han kunne tilbake til Afrika.

Da steinen lukket seg ved inngangen, forsto Aladdin først ikke hva som var hendt., men sto der og ventet på at trollmannen skulle åpne igjen.Han ropte høyt at onkelen skulle lukke opp, så kunne han gjerne finne fram lampen. Han ble sint, han ble redd, han gråt, han truet, han tigget, men alt var like stille. Og steinen lå like urørlig. Aladdin tok til å tenke på om han ikke kunne finne en annen dør eller utgang. Han gikk langsomt ned trappa mens han følte langs veggene i hulen med hendene, men der var ingen dør. Grøssende sprang han enda en gang gjennom de tre øde og iskalde salene og ut i hagen. Der styrtet han gjennom gangene og under de tunge stille trærne. Det var som om hagen aldri tok slutt. Aldri var det noe som lignet en utgang, og hvordan han enn løp, kom han alltid tilbake til det samme stedet foran inngangen til de tre salene. Over alt sto trær med frukter som lyste og glimtet og den eneste lyden som var å høre var hans egne skritt og den lette klirringen av frukter som støtte sammen når han sprang mot et tre.

I tre døgn uten forskjell på dag og natt, men alltid med det samme uvirkelige lyset fra de skinnende fruktene styrtet Aladdin fortvilet omkring i hagen for å finne en utgang. I blant kaset han seg trett ned og lå der og gråt sakte, så sprang han opp igjen. Det måtte da finnes en utgang! Men den tredje dagen ga han opp. Med trette skritt slepte han seg gjennom de tre stille og iskalde salene, som bare fikk ham til å tenke på døden, og tilbake til trappa som hadde ført ham til utgangen. Han visste nå at han måtte dø. Han løftet hendene for å folde dem og ropte;

”Det er ingen høyet.” ” Det finns ingen makt uten hos Allah”. ”Den ærerike, den store!”

Men da han foldet hendene, gned han ringen trollmannen hadde gitt ham, og straks revnet jorden foran ham! Og opp av dypet skjøt en vill og uhyggelig ånd. Hodet nådde til loftet i hulen, og den ropte med en røst som runget under vellingen;

”Hva vil du meg?” ”Befal, og jeg må lyde!” Aladdin ble så overrasket at han ikke fikk tid til å bli redd.

Han hadde bare en tanke – å komme seg bort fra hulen.

”Kan du det, så hjelp meg ut!” ropte han.

Og uten at han visste hvordan det hadde gått for seg, stod han plutselig utenfor hulen der trollmannen hadde tent bål. Aladdin så seg forvirret omkring. Det var tidlig morgen. Solen var nettopp stått opp, luften var frisk og ren og over alt var det liv. Det suste i trærne, det anget av blomster, over de høye, bratte fjellene kretset store fugler. Og langt, langt borte på den andre siden av sletta så han morgensolen blinke i byens minareter. Men inngangen og steinen var sporløst forsvunnet. Det var som han hadde drømt alt sammen! Han måtte kjenne etter i lommene sine, - jo, der lå glassfruktene, lampen.Det måtte være sant likevel! Han var sulten og trett, og hjemturen tok tid, og det var alt langt på dag da han kom hjem. Og der satt hans mor og gråt og trodde at han var død. Han sank utmattet ned på gulvet, og det første han sa var;

”Mor, gi meg noe å spise!” ”Jeg har ikke smakt mat på tre dager!”

Mens moren fant frem mat og drikke, fortalte han henne alt som hadde hendt. At den fremmede ikke var hans onkel, men en ond trollmann som hadde ville drepe ham! Da hun ikke ville tro ham, viste han henne fruktene og lampen. Ingen av dem trodde det var noe verdifullt han hadde brakt med hjem, men de ble lagt i en krukke og satt opp på loftet. Aladdin la seg til å sove, men da han våknet neste morgen var han like sulten og ba moren om mat. Men moren sa;

”Kjære sønn, i går spiste du det siste brødstykket som var i huset.” ”Du får vente til jeg får solgt litt bomull”.

Aladdin svarte; ”Det blir litt for lenge å vente, så sulten som jeg er!” ”Ta ned den gamle lampen jeg hadde med, så skal jeg prøve å få solgt den!” ”Det må da bli til litt brød i alle fall!”

Moren hentet lampen og sa; ” så skitten som den er, så får du ikke noe for den.” ”Vent litt, så
skal jeg pusse den.”

Hun tok vann og litt fin sand og en klut og ga seg til å gni lampen med det. Men hun hadde ikke rørt den før hele huset ristet som om det skulle rase sammen. Og opp fra gulvet kom en kjempestor ånd med et vilt og fryktelig ansikt og ropte med tordenrøst;

”Hva vil du meg?” ”Befal, og jeg lyder!” ”Ønsk og det du vil ha skal bli gitt deg!” ”Du er min herre og jeg er din slave!”

Aladdins mor besvimte av skrekk, men selv om Aladdin ikke var særlig modig av seg så hadde han da i hvert fall sett en ånd før. Og han sa;

”Jeg er forferdelig sulten, kan du skaffe meg litt å spise?”

Ånden forsvant et øyeblikk, men før Aladdin fikk snudd seg var den der igjen med et kjempestort sølvbrett på hodet. På brettet stod 12 tildekte sølvskåler fylt med all slags god mat, og ved siden av skålene lå seks brød av kritthvitt mel. Ånden satte brettet på bordet, stilte to flasker vin og to sølvpokaler ved siden av og forsvant.

Nå våknet moren av besvimelsen og stirret forskrekket på Aladdin som nikket rolig til henne og sa;

”Hallo mor, ta det bare med ro!” ”Stå opp og kom hit og spis!” ”Jeg tror her er nok til oss begge.” ”La ikke maten bli kald, det har den ikke godt av!”

Moren reiste seg møysommelig og vaklet bort til bordet. Og enda hun ikke kunne skjønne hvor maten hadde kommet fra, spiste hun godt av den. Og aldri hadde hun eller Aladdin drømt om at det kunne være så mye og så god mat på ett brett! Mens de spiste, fortalte Aladdin hva som hadde hendt. Moren sa at hun aldri torde se den fryktelige ånden igjen og at de endelig måtte selge den farlige lampen. Men Aladdin lo av henne, klappet henne på hodet og sa at hun skulle overlate til ham å stelle med lampen. For han var vant til å omgås ånder.

Da det var gått noen dager, var den gode maten spist opp, og nå tok Aladdin et av sølvfatene som ånden hadde brakt, gikk til en jøde han kjente og spurte om han ville kjøpe det. Jøden så straks hva fatet var verdt. Han bø Aladdin en gulldinar for det. Og Aladdin syntes det var mange penger og tok med glede mot tilbudet. Så sprang han hjem og ba moren kjøpe mat for pengene. Slik solgte han fat etter fat og fikk en gulldinar for hvert av dem. Og jøden ble en rik mann på den forretningen.. For selve brettet ga han 10 gulldinarer og Aladdin syntes det var en hel formue. Slik hadde mor og sønn det ganske godt en tid. Aladdin hadde mistet sin gamle lyst til å streife om på gata. Han følte seg altfor voksen til å leke og ville ikke lenger drive ørkesløs omkring. Men han visste ikke riktig hva han skulle ta seg til. Han gikk ofte over til den delen av byen der de rike kjøpmennene bodde. Stanset utenfor butikkene deres, og hørte dem fortelle om sine reiser og eventyr.

Da pengene de hadde fått for fatene var brukt opp, visste Aladdin ikke annen råd enn å ta frem lampen igjen. Han gned den, og straks var ånden der og ropte;

”Hva vil du meg?” ”Befal, og jeg lyder!” ”Ønsk, og det du vil ha skal bli gitt deg!” ”Du er min herre, og jeg er din slave!”

Aladdin sa at han var sulten, og ånden brakte ham en like storartet oppdekning som forrige gang. Da maten var spist opp, ville Aladdin selge fatene, men på veien til jøden kom han forbi en gullsmedbutikk. Gullsmeden stod i døra. Han stanset Aladdin og sa;

”Jeg har flere ganger sett deg gå forbi med slike fat.” ”Er det til jøden du selger dem og hva får du for dem?”

Aladdin sa han fikk en gulldinar stykket. Gullsmeden ristet på hodet og sa;

”Da har han bedratt deg mer enn jeg trodde var mulig.” ”Men gjort er gjort.” ”La oss veie fatet, så skal jeg gi deg dets fulle verdi.”

Han veide fatet, og da han var en hederlig mann, ga han Aladdin åtti gulldinarer for hvert fat. Slik hadde nå mor og sønn rikelig å leve av, men de bodde fremdeles i det gamle huset og stelte seg i all tarvelighet.

Aladdin kledde seg bedre enn før og søkte omgang med ansette kjøpmenn. Slik ble han en ung mann som ble respektert for sin klokskap og sin dannelse. Og da han tok til å forstå seg på litt av hvert, skjønte han straks at de fruktene han hadde med seg fra hagen ikke var av glass, men at de var kostbare edelstener av en glans og størrelse som han ikke hadde sett maken til der i byen. Men han sa ikke noe til moren, og viste dem heller ikke til noen annen.

En dag Aladdin kom gjennom gata, som førte til Sultanens palass, hørte han at det ble ropt ut en kunngjøring om at alle buer og gatedører skulle lukkes, og alle folk skulle holde seg inne til Sultanens datter, prinsesse Bredul Bredur, var kommet forbi på vei til badet og tilbake igjen.
Aladdin fikk lyst til å se prinsessen uten slør. Fra sine glade guttedager kjente han alle smau og smutthull omkring badet. Og han fant seg ganske riktig et slikt hull der han kunne stå skjult og se prinsessen i det samme hun gikk inn i badet. Aladdin behøvde ikke å vente lenge.
Fra skjulestedet sitt kunne han se henne komme. Tre eller fire skritt fra døra slo hun sløret tilside og Aladdin så hennes ansikt, og aldri hadde han sett noe så vakkert. Prinsessen var den skjønneste unge kvinnen som levde i den tid. Hun var rank som et spyd og myk som en ung om bøyelig linn, øynene var store og svarte som kull, hennes kinn var som en anemone, hennes munn som en korall og hennes hår som nattens mørke.

Lenge etter at hun var gått inn i badet, sto Aladdin uten å røre på seg. Så skyndte han seg hjem. Der var han stille og fortenkt, svarte ikke på morens spørsmål, spiste ikke, drakk ikke, men satt bare og stirret fremfor seg. Men neste morgen satte han seg foran moren og sa til henne:

”Kjære mor, du skal ikke være urolig.” ”Jeg er verken syk eller gal!” ”Men i går så jeg prinsesse Bredul Bredur gå til badet, og et øyeblikk fikk jeg se henne uten slør.” ”Jeg elsker henne!” ”Og jeg kan ikke leve uten henne!” ”Og jeg vil be Sultanen gi meg henne til hustru.”

Moren hørte på ham med åpen munn. Så brast hun i latter og ropte;

”Min sønn, du er blitt gal!” ”Hva er det du sier?” ”Vil du ha Sultanens datter til kone?” ”Hvem skal gå til Sultanen for deg å be om henne da?” ”Det skal du gjøre.” Nå ble moren redd og sa; ”skal jeg gå til Sultanen og spørre om han har lyst til å gi sin eneste datter til sønnen av en fattig skredder!” ”Gå til sengs, gutten min, og prøv å få sove!” ”Du er visst svært syk.” Aladdin svarte;

”Kjære mor, jeg visste du ville bli forskrekket og skrike opp, men du kan spare deg alle innvendinger for jeg vet hva du vil si.” ”Du må enten gå til Sultanen og be ham gi meg sin datter til hustru, eller så må du se meg dø!”

Moren ble reddere og reddere og sa;

”Min sønn, mitt eneste barn, jeg er jo din mor, jeg har båret deg under mitt hjerte, jeg vil gjøre alt for deg, men tenk deg om!” ”Din far var fattig, og jeg er fattig, du selv er fattig.” ”Vår slekt er ukjent, og så vil du jeg skal be for deg om datteren til en hersker som kan slette deg ut med et blikk eller en håndbevegelse.” ”Tenk litt på meg også, se på meg!” ”Skal jeg gamle, fattige kone stå foran Sultanens trone og be om hans datter?” ”Jeg kommer ikke inn en gang!” ”Det er det beste av alt sammen.” ”Jeg kommer til å bli jagd ut med hån og spott og må enda takke Allah om jeg slipper så billig fra det!” ”Nå er du fornuftig igjen, nå er du ikke gal mer!” ”Og så snakker vi ikke mer om dette!”

Men Aladdin lot seg ikke rokke og gjentok;

”Du må gå til Sultanen og be ham gi meg sin datter til ekte, eller du må se meg dø!”
”Men du skal ikke gå så fattig som du tror.” ”Du skal ta med deg de fruktene jeg fant i hagen trollmannen sendte meg ned i.” ”De er ikke av glass.” ”De er edelstener!” ”Og ingen konge i verden har sett maken til dem!”

Moren gikk etter glassfruktene. Og da de lå på bordet, skinte de med en slik brennende glans at det var vondt å se på dem. Aladdin tok en vase og la edelstenene i den. Og moren kom med to duker av lin. Den ene la hun over stenene, den andre bandt hun om hele vasen, så hun hadde et knytte å bære i.

Moren håpet ennå at Aladdin skulle få vettet igjen, men da hun kom ned i stua neste morgen og så ham sitte blek og urørlig som før og stirre taus fremfor seg, kom hun ikke med flere innvendinger. Langsomt og bedrøvet gikk hun med knytte sitt til Sultanens palass.

Storvesiren og de andre vesirene og de høye herrer ved hoffet var nettopp gått inn i porten da hun kom. Utenfor sto en mengde mennesker som ventet på å få lov til å komme inn i rådet. Så ble porten åpnet, og Aladdins mor gikk inn sammen med de andre. Statsrådet ble holdt i en stor, høyloftet og praktfull sal. Den gamle kona stilte seg engstelig helt nede ved døra, men slik at hun hele tiden kunne se sultanen. Den ene etter den andre ble ropt opp og kom fram og forklarte sin sak. Til slutt var forhandlingene over. Sultanen reiste seg og spurte om flere hadde noe å be eller spørre ham om. Og da ingen svarte, gikk han med følget sitt. Der stod Aladdins mor med gaven. Nå måtte hun rusle hjem uten å ha oppnådd noe. Hun var redd Aladdin skulle bli sint. Derfor skyndte hun seg å si i det samme hun kom inn;

”Kjære sønn, jeg har sett sultanen, og det er ikke så lite.” ”Jeg tror han så meg også:” ”Jeg stod der så lenge at jeg ble trett i bena, og før jeg visste ordet av det, var han borte.”

Aladdin svarte at så måtte hun forsøke igjen dagen etterpå.

Neste dag gikk moren igjen til slottet. Men det ble ikke til mer denne gangen heller. Hun hadde ikke mot til å tre frem, og sultanen gikk uten at hun hadde talt til ham. Slik gikk det fem ganger. Og i de fem dagene så moren Aladdin bli blekere, magrere og tausere for hver dag. Men den sjette dagen da forhandlingene var slutt, og de fleste hadde gått, snudde sultanen seg til storvesiren og sa;

”Jeg har lagt merke til en gammel kone som kommer hit hver dag.” ”Hun står nederst ved døra og holder et knytte i hånden.” ”Vet du hva hun vil?”

Storvesiren visste det ikke. Sultanen sa:

”Før henne hit!” ”Jeg vil hvite hvorfor hun kommer hit hver dag.”

Storvesiren ga vaktmannen ved døren tegn til at han skulle føre den gamle kona som stod der frem for sultanens trone. Og da Aladdins mor kom fram, gjorde hun slik hun hadde sett de andre gjøre. Hun kastet seg ned på gulvet og lå der til sultanen bød henne å stå opp. Sultanen sa til henne;

” Jeg har sett deg her hver dag.” ”Du kommer før forhandlingene starter, og går igjen når de er slutt.” ”Har du et ærend til meg eller en bønn eller en sak, så vær ikke redd, men tal åpent til meg.”

Aladdins mor kastet seg igjen ned på gulvet. Og da hun hadde reist seg sa hun;

”Mitt ærend er så rent umulig, så utrolig at jeg ikke vet om jeg tør si et ord om det.” ”Hva jeg har å be om er like underlig som det er dristig.” ”Jeg skjelver over hele kroppen av skrekk og vil heller be om å få lov til å gå hjem.”

For at hun skulle få litt mer mot, sendte sultanen alle andre bort. Så bare han selv og storvesiren ble tilbake med den gamle redde kona.

”Nå kan du tale fritt og uten frykt.” sa han til henne.

Men Aladdins mor sa:

”Store konge jeg ber deg at du på forhånd vil love å tilgi meg hvor meningsløst og dristig du finner det jeg ber om.”

Sultanen lovet det og sa;

”Det skal ikke hende deg noe ondt, så tal uten frykt.”

Nå fortalte den gamle om sin sønn som tilfeldigvis hadde sett prinsessen og som blitt grepet av en slik vanvittig kjærlighet til henne at han enten måtte få henne til kone eller dø. ”Jeg har prøvd å snakke alvorlig med ham”, sa hun. ”jeg har skjent og jeg har bedt, men han hører ikke på meg og han spiser ikke, han drikker ikke, han sover ikke og til slutt måtte jeg love å gå til deg, du mektige herre og be deg gi min sønn din datter til ekte.” ”Dette er sjette dagen jeg er her, og jeg ville ikke hatt mot i dag heller hvis du ikke hadde kalt meg fram.” ”Nå ber jeg deg tilgi meg som bare er en stakkars gammel kone og min sønn som har blitt gal.”

Sultanen hørte vennlig på henne. Han syntes synd på henne og var ikke sint. Da hun var ferdig, spurte han henne hva det var hun hadde i knytte. Aladdins mor svarte at det var en liten gave fra hennes sønn, og løste opp knyttet, satte vasen ved foten av tronen og tok linduken av. Nå var det sultanen som undret seg. Der stod den fattige kona og viste dem en vase full av så kostbare, fullkomne edelstener at det ikke fantes maken til dem i hele hans rike. Han satt lenge stum og stirret på edelstenene, så bøyde han seg ned. Tok en etter en opp og beundret dem, snudde seg mot storvesiren og sa:

”Dette er en gave verdig en hvilken som helst prinsesse.” ”Jeg kan ikke avvise den som byr en slik gave.” Storvesiren ergret seg da han hørte det. For han ville gjerne ha sin egen sønn gift med prinsessen og han sa; ”Gaven er sikkert prinsessen verdig, men vi vet jo ingenting om den unge mannen.” ”Nei, jeg synes nok du burde prøve ham litt nøyere før du gir ham prinsessen til ekte.” ”Sett en større pris enn den gaven vi ser her.”

Sultanen hadde selv mistet lysten til å gi sin datter til en ukjent mann, og han sa til Aladdins mor:

”Si til din sønn at han skal få min datter til hustru, så snart han sender meg førti kar av rent gull fylt med slike edelstener som dem du kom med i dag.” ”Karene skal bæres av førti svarte slaver, og skal følges av førti hvite slaver som må være rikt kledd.” ”Dette er mine betingelser.” ”Kan han oppfylle dem, gir jeg ham min datter til ekte.”

Aladdins mor kastet seg igjen ned foran sultanens trone og skyndte seg hjem. Snart var hun var hun glad og tilfreds og snart bedrøvet, snart lo hun for seg selv, for hun mente at nå måtte da den galskapen være brakt ut av verden. Snart gråt hun litt også når hun tenkte på hvor bedrøvet Aladdin ville bli. Straks hun var innenfor døra ropte hun:

”I dag har jeg endelig talt med sultanen!” ”Nå må du ikke snakke mer om det giftermålet.” ”Sultanen var så nådig som han kunne være.” ”Han sa ikke nei, men han stilte en del betingelser.”

Så fortalte hun hva sultanen hadde sagt og sa overtalende til Aladdin:

”- og så tenker vi ikke mer på det.” Aladdin reiste seg og sa:

“Ikke verre!” ”Jeg hadde tenkt meg ganske andre vanskeligheter.” ”Slike småting skal ikke hindre meg i å få prinsessen.” ”Gå nå og gjør middagsmaten ferdig mor.” ”Jeg er svært sulten.” ”Imens skal jeg tenke litt over tingene i ro.”

Med det samme moren var ute av døra, grep Aladdin lampen og gned den. Straks var ånden der og spurte hva han hadde å befale. Aladdin sa:

”Sultanen vil gi meg sin datter til ekte, men forlanger at jeg først skal sende ham førti store kar av gull fylt med slike frukter som vokser i den underjordiske hagen.” ’”Og karene skal bæres av førti svarte slaver fulgt av førti unge og vakre og praktfullt kledde hvite slaver.” ”Er du min trofaste slave, lampens lydige ånd, binger du meg alt dette så sultanen kan ha det i dag før solen går ned.

Ånden svarte; ”Du befaler og jeg lyder”, forsvant og kom straks tilbake fulgt av førti svarte slaver. Hver av dem bar et gullkar på hodet og karene var fylt av perler og diamanter og rubiner og smaragder og andre edelstener. Og de var enda større og vakrere enn de Aladdins mor hadde brakt sultanen. Over hvert kar lå et gullblomstret brokadeteppe. Etter de svarte slavene, kom førti unge menn i kostbare klær. Alle disse slavene fylte huset, gården og den lille hagen.

Så ropte Aladdin på sin mor og sa at hun måtte skynde seg å gjøre seg klar til å bringe sultanen den gaven han hadde forlangt. Selv ble han rolig hjemme. Straks slavene kom ut på gata, stanset folk opp og så på toget. Flere og flere strømmet til slik at det mange steder var vanskelig å komme fram. Et slikt praktfullt opptog var aldri sett før. Slavenes klær var av de dyreste stoffer. De bar belter av ekte gull med innfattede diamanter og rosene på turbanene var laget av edelstener. Like stor oppsikt vakte deres høytidelige ro og deres ranke vekst. Slavetoget nærmet seg slottet og overalt fulgte en menneskemasse som jublet og skrek av henrykkelse. Da toget var like utenfor porten, gikk vakthavende offiser fram, og da han så den første slaven trodde han det var en fyrste og bøyde seg for å kysse sømmen på klærne hans. Men slaven avviste ham høytidelig og sa:

”vi er bare slaver.” ”Vår herre kommer når det passer ham.”

Slavene gikk inn i gården der hoffet var samlet. Og ikke en av de hoffmennene som var tilstede hadde en drakt som var tilnærmelsesvis så kostbar som de slavene bar. Sultanen fikk melding om toget, og han ga ordre til at det skulle føres inn i den store salen. Der ville han ta i mot det. Da toget kom inn i salen delte det seg. Halvparten av slavene gikk til venstre, halvparten til høyre. Og de stanset i en halvkrets foran tronen. De svarte slavene satte gullkarene fra seg på teppe. Og alle, både de svarte og de hvite, kastet seg ned og rørte teppet med pannen. Deretter reiste de seg, og de svarte slavene løftet sølvstoff av gullkarene og trådte tilbake og stod urørlig med korslagte armer. Aladdins mor var så forvirret av alt som var hendt, at hun ikke riktig visste hva hun gjorde eller sa. Men hun kastet seg da ned foran sultanens trone, reiste seg igjen og sa:

”Herre, min sønn Aladdin sender deg disse småtingene.” ”Det er en altfor liten og ubetydelig gave til en prinsesse, men vi håper hun vil ta i mot det.”

Sultanen hørte bare halvt på henne. Han visste ikke hva han skulle beundre mest. Slavenes drakter og holdning, eller gullkarene med edelstenene, perlene og diamantene. Da han hadde sittet lenge stille, snudde han seg til storvesiren og sa;

”Nå, vesir, hva mener du om den mannen som kan sende slike gaver,.” ”Jeg tror alle må være enig i at han er verdig til å gifte seg med prinsessen.”

Vesiren torde ikke komme med flere innvendinger, og sultanen sa til Aladdins mor; ”Si til din sønn at jeg venter på ham med lengsel, og at jeg ingenting heller vil enn å gi ham min datter.”

Aladdins mor skyndte seg hjem. Men sultanen lot gull og edelstenene bringe inn i skattekammeret for at han kunne se nærmere på det. Straks Aladdin fikk høre sultanens svar, sprang han inn på værelset sitt, tok lampen og gned den og straks var ånden der. ”Snille ånd,” ropte Aladdin,

”Skaff meg et bad og en drakt så praktfull som ingen konge har båret.” ”Nå er tiden kommet da jeg selv går til slottet.”

Et øyeblikk etter var Aladdin i et bad av mangefarget marmor. Han ble badet av usynlige tjenere, og kledd på i en drakt så vidunderlig at ingen noensinne i hele verden hadde kunne tenke seg en slik drakt. Fra badet ble han straks brakt tilbake til sitt hjem. Der fant han en hest med dekke, sal og bissel og i gården sto tjue svarte slaver med rike gaver og tjue hvite slaver som skulle gå foran ham. Dessuten var det seks unge og skjønne slavinner som skulle følge moren. Til slutt rakte ånden Aladdin ti punger med ti tusen gulldinarer i hver for at han og slavene kunne dele ut gaver til folket som stimlet sammen i gatene for å se på opptoget.

Aladdin svang seg i salen og toget satte i gang. Det var så vidt det kunne bane seg vei gjennom gatene, så fullt av folk var det. De hyllet Aladdin og jublet til takk når han og slavene strødde gulldinarer ut til høyre og venstre. Over hele byen fløy nyheten om den rike og skjønne og gavmilde Aladdin som skulle gifte seg med sultanens datter. Og de som hadde kjent ham som den fattige, dovne og lettsindige gategutten de undret seg over hans underlige skjebne, men det var ikke en eneste som misunte ham hans lykke.

I slottet var alt gjort i stand til Alladins ankomst. Etter som larmen av folkemassen steg og nærmet seg slottet, økte spenningen. Og alle hoffolkene, krigerne, embets-mennene og de lærde var samlet i slottsgården. Vaktsjefen møtte Aladdin ved porten og førte ham inn i en stor sal der sultanen satt på sin trone. Sultanen hadde ventet spent på Aladdin. Han ble både overrasket og glad da han så Aladdin komme inn. Rank og vakker og mer praktfullt kledd enn noen kongesønn.

Da Aladdin ville kaste seg ned på gulvet, stanset sultanen ham, omfavnet ham og førte ham opp til tronen og lot ham sitte mellom seg og storvesiren. Aladdin sa; ”Herre, jeg tar i mot den ære du viser meg, men jeg glemmer aldri at jeg er din slave, og at jeg kjenner din storhet og din makt.” Sultanen svarte; ”Min sønn, ditt liv er for meg fra nå mer dyrebart enn mitt eget.” ”Og det å se deg er mer verdifullt for meg enn alle dine og mine skatter.” Luften skalv av trompetstøt og paukeslag og folket jublet.

Sultanen førte Aladdin inn i en annen og like praktfull sal der festmåltidet var dekket. Sultanen spiste alene med Aladdin. Da de hadde spist, ble det sendt bud etter den øverste dommeren for at ekteskapskontrakten kunne bli satt opp, og sultanen spurte Aladdin om han ville bli med på slottet med det samme og feire bryllupet. Aladdin svarte;

”Herre, den timen blir den lykkeligste i mitt liv, men jeg ber deg likevel om så stor frist at jeg kan bygge et slott for prinsessen.” ”Vis meg et sted i nærheten der jeg kan bygge slottet.” Sultanen svarte; ”Min sønn, velg selv det stedet du vil, men husk at jeg først blir riktig glad når jeg vet at du vil gifte deg med min datter.”

Aladdin tok farvel med sultanen, steg til hest og red tilbake med følget sitt. Straks han var kommet hjem, grep han lampen, kalte på Ånden og sa til den;

”Du beste og lydigste av alle ånder, i dag ber jeg deg om det største.” ”Like overfor sultanens palass skal du bygge et slott til meg.” ”Verdig for meg og min hustru prinsesse Bredul Bredur.” ”Bygg det som du vil, men husk å bygge en stor firkantet sal med kuppel.” ”Veggene skal være prydet med gull- og sølvarbeid og salen skal ha fireogtjue vinduer og gitrene foran dem skal smykkes med diamanter, rubiner og smaragder.” ”Men ett vindu skal du la være uten gitter!”

Det led mot kveld og solen gikk nettopp ned da Aladdin ga lampens ånd befaling om å bygge slottet. Om natten kunne Aladdin ikke sove for lengsel og uro, og tidlig om morgenen viste Ånden seg og sa:

”Herre, slottet er ferdig.” ”Kom og se om du er fornøyd.”

Aladdin skyndte seg til slottet som han fant vakrere og praktfullere enn han hadde kunnet tenke seg. Over alt vrimlet det av tjenere og slaver og Ånden viste ham skattekammeret. Der stod sekker med gull helt opp til taket. Og en skattmester forklarte ham hvor mye det var i hver sekk.

Da vaktene i sultanens palass åpnet portene om morgenen og så Aladdins slott, ble de så forundret at de slapp det de hadde i hendene og sprang inn i palasset og fortalte hva de hadde sett. Nyheten løp som en ild over slottet. Alle skulle ut og se. Storvesiren skyndte seg å fortelle det til sultanen, som ikke ville tro at det var sant, men skyndte seg ut på balkongen. Og se! – der stor Aladdins nye slott. Det lyste og glimtet i solen som en kjempestor diamant. Minareter og veldige kupler løftet seg mot en blå himmel! Der var deilige hager med store trær og blomster som anget. Fuglene sang og springvannene plasket. Over alt løp slaver travelt fram og tilbake og gjorde alt i stand til å ta imot prinsessen.

Samme morgen forlot Aladdin for alltid sitt gamle hjem. Lampen tok han med. Han bar den gjemt under klærne, men siden satte han den i en liten nisje høyt opp under taket i den store salen med de fireogtjue vinduene. Der mente han ingen kunne finne den. Hans mor fulgte med ham til slottet. Kledd i nye og staselige klær.

Da de kom til sultanens palass ble de mottatt med store æresbevisninger og moren ble ført til prinsessens værelse, mens Aladdin ble mottatt av sultanen.

Bryllupet ble feiret med stor prakt. Det var fest over hele byen i mange dager. Musikkorps med fløyter og klarinetter, cymbaler og trommer dro gjennom gatene og spilte.

Da kvelden kom ble prinsessen ført til Aladdins nye slott. Ved hennes venstre side gikk Aladdins mor, etter henne fulgte hundre slavinner, hundre krigere og firehundre unge adelige pasjer med fakler. Mens alle byens musikkorps spilte langs den korte veien til Aladdins slott. Toget ble møtt av et enda praktfullere fra Aladdins palass. Med krigere, slavinner, pasjer og musikkorps. Og over alt vrimlet det av mennesker som jublet og ropte på Aladdin og prinsessen.

Neste dag kom sultanen for å se Aladdins slott. Og full av forundring gikk han fra værelse til værelse, men størst var hans overraskelse og beundring da han kom til salen med de fireogtjue vinduer med gitter av diamanter, rubiner og smaragder. Han oppdaget at det fireogtjuende vinduet enda manglet gitter og spurte Aladdin hva det skulle bety. Aladdin svarte:

”Herre, jeg har med vilje ikke gjort dette vinduet ferdig.” ”Jeg ber deg vise meg den ære å gjøre slottet mitt ferdig.” ”Jeg kan da rose meg av at du har vist meg en gunst.”

Sultanen takket og sendte bud etter alle sine juvelerer og alle sine gullsmeder og sa at de skulle gjøre vinduet ferdig så det ble helt likt de andre. De kom og så på vinduet og de ferdige gitrene og de ristet på hodet og hvisket sammen. Til slutt sa den eldste av dem til sultanen:

”Du jorderikets behersker, vi ville gjerne gjøre alt for å utføre din befaling, men selv om vi tok ditt eget skattkammer til hjelp finnes det ikke så store og vakre edelstener i hele ditt rike at vi kunne lage et gitter så praktfullt som de treogtjue andre”.

Sultanen ergret seg, men kunne ikke gjøre stort med det. Men da Aladdin var blitt alene, tok han lampen frem og straks Ånden kom, sa han til ham:

”Gjør nå ferdig det fireogtjuende vinduet så det blir likt de andre.”

Og da sultanen kom over til slottet igjen for å si at gullsmedene hans ikke kunne lage et slikt gitter, fant han til sin forundring at vinduet alt var i stand og han ropte:

”Hvem er du, min sønn, som på få minutter kan utrette mer enn mine juvelerer kan utrette på et helt år?” Og han omfavnet Aladdin og kysset ham mellom øynene og på pannen.

Mens Aladdin levde lykkelig med sin prinsesse, satt den afrikanske trollmannen hundrevis av mil derfra og grublet over sin hemmelige kunst. Han hadde alltid trodd at Aladdin var dø i den underjordiske hagen, men en dag viste hans trolldomskunster ham at Aladdin levde i rikdom og lykke og var gift med prinsessen. Han sprang opp og ropte rasende:

”Den elendige, usle, fattige sønnen av en enda uslere og fattigere skredder!” ”Han må ha oppdaget hemmeligheten med lampen som jeg har lett etter hele mitt liv!” ”Jeg vil heller dø, enn la ham nyte sin lykke i fred.”

Han brøt straks opp og bega seg ut på den lange reisen fra det fjerne Afrika til den byen i Kina der Aladdin bodde. Der tok han inn på et herberge. Alt neste dag var han ute i byen og spurte etter nytt. Og alle mennesker snakket om Aladdin. Om hans rikdom og om hans gavmildhet. Folk viste ham Aladdins slott, verdens største under og trollmannen var ikke i tvil om at det var reist av lampens ånd. Han gikk tilbake til herberget og ved hjelp av sine hemmelige kunster, kunne han se at lampen var gjemt på slottet. Og han sa til seg selv:

”Jeg skal og må ha fatt i den lampen!” ”Ingen i verden skal hindre meg i det!” ”Og har jeg først lampen, skal Aladdin snart være fattigere og elendigere enn da han sprang gatelangs som skreddersønn og ikke bestilte de skapte grann!”

Samme dag var Aladdin ridd på jakt og skulle være borte i åtte dager. Det fikk trollmannen høre, og han la sin plan. Han gikk til en lampehandler og kjøpte tolv nye kobberlamper. Dem la han i en kurv, tok kurven under armen og gikk gjennom byen til han kom til Aladdins slott. Da han var utenfor, ga han seg til å rope:

”Hvem vil bytte gamle kobberlamper med nye?” Gategutter og folk som drev omkring på plassen samlet seg om han og gjorde narr av ham, men trollmannen brydde seg ikke om det. Han ropte enda høyere; ”Hvem vil bytte gamle lamper med nye?”

Prinsessen, Bredul Bredur, satt i salen med de fireogtjue vinduene og en av slavinnene stod ved ett av dem. Hun tok plutselig til å le og prinsessen spurte hva hun lo av. Slavinnen svarte:

”Herskerinne, jeg ler av en gal mann som går der nede på plassen og roper at han vil bytte nye kobberlamper mot gamle.” ”Hør der roper han igjen.” ”Og gateguttene hoier og gjør narr av ham.”

Alle slavinnene stimlet sammen ved vinduet og så ned og lo. En av dem sa:

”Dyrebare prinsesse, la oss få prøve om han virkelig mener hva han sier.” ”Det står en gammel kobberlampe opp i nisjen under taket.” ”Det er aldri noen som bruker den.” ”Kan jeg ikke få lov til å ta den og gå ned og se om den gale mannen virkelig vil gi meg ny for den?”

Prinsessen ga henne lov og slavinnen kløv opp og tok ned Aladdins vidunderlige lampe. Hun løp fort ned på gata med den, viste den til trollmannen og spurte om hun kunne få en ny for den. Trollmannens øyne tok til å skinne da han så lampen. Men han lot som ingenting. Han lot slavinnen i ro og mak få velge seg den nye kobberlampen hun likte best. Folk som sto omkring lo da han puttet den gamle lampen under kappen og skyndte seg bort. Han gikk ikke tilbake til herberget, men snek seg gjennom bakgater og smaug til en liten skog utenfor byen. Da det var blitt mørkt, tok han lampen frem og gned den hardt. Marka revnet foran ham og ånden kom opp av jorden og ropte med høy og sint stemme:

”Hva vil du meg?” ”Befal, og jeg lyder” ”Ønsk, og det du vil ha skal bli gitt deg.” ”Du er min herre og jeg er din slave.”

Trollmannen sa; ”flytt straks Aladdins slott slik det står til Afrika der jeg bor.”

Ånden svarte ikke, men det steg som en storm i natten. Og i samme var slottet og alle som var i det og trollmannen med flyttet mange hundre mil til Afrika.

Da sultanen stod opp neste morgen, gikk han som vanlig ut på balkongen for å glede seg over Aladdins praktfulle slott. Og se! Det var borte! Sultanen stirret. Han forsto ingenting. Drømte han? Eller var det noe i veien med synet? Han gned øynene, nei – nei, det var ingenting å se! Slottet er der ikke! Og det kan ikke ha rast sammen, for da måtte det jo ha vært ruiner! Han ga seg til å rope høyt, og der ble sendt bud etter storvesiren. Han kom så fort han kunne og gikk ut på balkongen der sultanen ennå sto. Sultanen sa; ”hvor er Aladdins slott?” Vesiren stirret. Han gned seg i øynene og skjønte ingenting. Men han hatet Aladdin fordi han var kommet i veien for hans egen sønn og derfor ropte han:

”Du jordens herre!” Jeg har alltid trodd at det var trolldom og djevelskap Aladdin for med.” ”Og nå kan du se at jeg hadde rett!” Sultanen måtte tro det samme. Han ble rasende og skrek;” Hvor er Aladdin?” ”Hogg straks hodet av ham!” Storvesiren sa at Aladdin var på jakt og sultanen ga ordre til at tredve ryttere skulle ri ut og gripe ham og føre ham til sultanen.

Rytterne red Aladdin i møte. Da de fant ham, omringet de ham og føreren sa; ”Prins Aladdin, tro ikke at jeg gjør dette frivillig.” ”Sultanen selv har gitt ordre til at du skal gripes og føres frem til ham som en fange.” ”Jeg ber deg huske at jeg bare gjør min tunge plikt.” Aladdin så forundret på rytteren. Han mente det hele måtte være en misforståelse og gjorde ingen motstand. ”Ja, her er jeg!” sa han. ”Gjør som det er befalt Dem.” ”Jeg vet at jeg ikke har gjort noe galt.”

Rytterne bant ham og la ham i lenker. Slik ble han ført gjennom byen til slottet. Men ryktet fløy over hele byen at Aladdin var fange. Og folk tok til å strømme sammen, for han var elsket og tilbedt av fattig og rik. De stimlet sammen om rytterne og krevde at Aladdin skulle slippes fri og det var bare så vidt rytterne nådde slottet med fangen. Der måtte vaktene hjelpe til med å holde tilbake den ville og opphissede folkemengden som hadde væpnet seg med all slags våpen og ville trenge inn i slottet. Aladdin ble ført for sultanen som nektet å høre på ham og straks ga ordre til at han skulle halshogges. Bøddelen grep Aladdin, løste lenkene, tok et dyreskinn som var flekket av mange forbryteres blod, brettet det utover gulvet og tvang Aladdin til å knele på det. Så løftet bøddelen sverdet, svingte det over hodet og sto klar til å hogge straks sultanen ga tegnet.

Men folkemassen var blitt enda villere og enda mer rasende da rykte om at Aladdin skulle halshogges spredte seg. Den overmannet vaktene, trampet dem ned, stormet porten med høye rop på Aladdin. Fylte slottsgården og ville trenge opp trappene. Anføreren for soldatene sendte bud inn til storvesiren om at den ikke lenger greidde å holde den opphissede folkemengden tilbake. Da storvesiren hørte det, og skrik og larmen utenfra trengte inn i slottet, ble han redd for sitt eget skinn, snudde seg til sultanen og sa:

”Herre, tenk enda en gang over om det du vil gjøre er klokt.” ”Hele slottsgården er fylt av folk som forlanger at Aladdin skal gis fri.” ”Hender det noe, er jeg redd de stormer slottet og da er det ute med oss alle!”

Nå hørte sultanen også det ville bruset av den rasende folkemengden. Han ble redd og sa til bøddelen at han skulle stikke sverdet i sliren og gi Aladdin fri. Og han ga ordre til at det skulle ropes ut til folket at Aladdin var benådet og at alle kunne gå rolig hjem til sitt.

Etter som nyheten bredte seg, trakk mengden seg tilbake under hurrarop for Aladdin. Men en stor væpnet flokk, mest ungdom og dagdrivere, holdt seg omkring slottet hele dagen. Aladdin var fri! Han reiste seg fra dyreskinnet, snudde seg mot sultanen og sa:

“Når du nå har benådet meg, Herre, så vil jeg gjerne vite hva det er jeg er anklaget for.”

Sultanen reiste seg og sa; ”følg meg!”

Han førte Aladdin gjennom værelsene og ut på balkongen, pekte ned på den tomme plassen og sa; ”kan du si meg hvor ditt slott og min datter er blitt av?”

Aladdin stirret. Slottet var borte! Og med det hans elskede prinsesse og hans mor! Han kunne ikke si ett ord. Og da sultanen rasende gjentok spørsmålet, svarte han med lav stemme:

”Herre, jeg ser at slottet er borte, men jeg kan ikke si hvor det er.” ”Dette er ikke min skyld.” ”Og min datter,” klaget sultanen og rev sine klær i filler, ”kan du ikke si hvor min datter er heller?”

”Du må finne henne igjen for meg, ellers så hogger jeg hodet av deg likevel!” Aladdin svarte:

”Herre, det er rimelig at du er sint, men jeg ber deg vise meg den nåde gi meg frist i førti dager.” ”Har jeg ikke til den tid brakt deg din datter tilbake, kan du gjøre med meg hva du vil.”

Sultanen ga ham de førti dagenes frist. Aladdin skyndte seg ut av slottet. Han slo kappen over hodet for at ingen skulle kjenne ham og han våget ikke å snakke med noen. Det var heller ingen som ønsket å snakke med ham. Etter at det var blitt kjent i byen at slottet og prinsessen var forsvunnet. Noen mente han var en trollmann og hadde fortjent å dø, andre trodde han var gal. Og det var ingen som var villig til å forsvare ham lenger. Han skyndte seg gjennom byen og ut på landet. Der streifet han omkring på markene og gjennom skogene langt borte fra landeveiene.

En kveld kom han til en stor elv. Fortvilet kastet han seg ned ved bredden og ropte:

”Hvor på jorden, i hvilken verdensdel og i hvilket land skal jeg lete etter prinsessen og slottet?” ”Det kan ikke nytte hvor jeg søker.” ”Det er bedre at jeg gjør ende på min ulykke straks og dreper meg selv før fortvilelsen har knust mitt hjerte.”

Han ville kaste seg i elva og drukne seg. Men som den fromme muselmann han var, ville han be en siste bønn først. Han gjorde seg ferdig til bønnen og bøyde seg over elva for å vaske hendene og ansiktet, men gle og holdt på å falle i vannet, grep for seg og tok tak i en grein som hang utover. I det samme gnurte han ringen han hadde fått i hulen hardt mot greina og ånden kom opp av jorden og ropte:

”Hva vil du meg?” ”Jeg er ringens slave.” ”Befal, og jeg lyder!”

Aladdin sprang opp. Ringen hadde han glemt! Men nå var det håp igjen og han ropte:

”Ånden, du har reddet mitt liv en gang før, bring nå slottet og prinsessen og all min rikdom tilbake til meg.” Men ånden svarte, ”det du ber om, har jeg ikke makt til å skaffe deg.” ”Jeg er ringens slave, ikke lampens.”

Aladdin sa; ”så befaler jeg deg, i ringens navn, straks å bringe meg dit hvor slottet er og stille meg like under prinsessens vindu.”

I samme øyeblikk følte han hvordan han ble ført gjennom luften, og før han fikk tenkt seg om, sto han på en åpen grønn slette i nærheten av en stor by. Foran ham lå slottet. Og han stirret opp mot prinsessens vinduer. Det var mørk natt der ennå, men likevel kjente Aladdin igjen slottet. Alle lys var slukket der oppe. Det var ikke en lyd å høre og han kunne ingenting gjøre før det ble lyst. Han satte seg til å hvile under et tre mens han grublet over hvordan alt kunne henge sammen. Han var ikke i tvil om at ulykken kom av at han hadde vært så uforsiktig å sette den vidunderlige lampen slik at noen kunne få fatt i den. Men han kunne ikke forstå hvem det var som kjente dens makt. På den afrikanske trollmannen tenkte han ikke. Mens han satt slik og grublet og lengtet etter prinsessen, sovnet han og våknet ikke før solen sto opp og det første morgenlyset skinte over slottet og alle fuglene i hagen tok til å synge.

Prinsessen var stått tidlig opp om morgenen og satte seg som hun pleide, full av sorg og fortvilelse bort til vinduet og stirret langt ut i det fjerne som hun mente hun var kommet fra. En av slavinnene satt ved siden av henne og tittet av og til ut av vinduet. Da fikk hun øye på en ung mann som sto og stirret opp mot slottet. Hun sprang opp, slo hendene sammen og ropte:

”Min herskerinne, se om du ikke kjenner igjen den unge mannen som står der ute og strirrer opp til oss?”

Prinsessen så ned gjennom gitteret, kjente straks Aladdin igjen og falt bevisstløs om. Men straks hun var kommet til seg selv, åpnet hun vinduet og vinket ned. Aladdin kjente prinsessen igjen, rakte begge armene opp mot henne og ropte navnet hennes. Prinsessen bøyde seg fram og ropte:

”Skynd deg, jeg skal åpne en hemmelig dør, så du kan komme opp!”

Da hun hadde sagt det, lukket hun vinduet igjen. Den hemmelige døra var like under prinsessens vindu. Slavinnen sprang ned og åpnet den og Aladdin styrtet opp trappa, kastet seg ned på gulvet foran prinsessen og gjemte hodet i fanget hennes. De gråt av glede og omfavnet hverandre. Og Aladdin sa:

”Prinsesse, før du sier noe annet, bønnfaller jeg deg ved den høyestes navn, si meg hvor det er blitt av den gamle lampen som jeg gjemte i nisjen i salen med de fireogtjue vinduene.

Prinsessen svarte:”Jeg tenkte nok at ulykken kom av at jeg ikke passet på lampen.”

Så fortalte hun hvordan lampen var blitt byttet bort og slottet flyttet til Afrika og om den gamle trollmannen som nå hadde lampen og var slottets herre. Aladdin sprang opp og ropte:

”Så må det være den samme afrikanske trollmannen som prøvde å drepe meg en gang før!” ”Vet du hvor han gjemmer lampen?”

Prinsessen svarte:”Han bærer den alltid på seg gjemt under klærne, jeg vet det for han har tatt den frem og vist meg den og gjort narr av meg fordi jeg var så dum den gangen og lot den bytte bort mot en ny.”

Hun fortalte at trollmannen ville tvinge henne til å gifte seg med ham. Og han hadde sagt at sultanen hadde latt Aladdin halshogge. Men hun var fast bestemt på å dø heller enn å gifte seg med den gamle og onde trollmannen.

Aladdin hadde nå en plan ferdig. Han tok farvel med prinsessen og slavinnen lukket ham ut gjennom den hemmelige døra. Han gikk inn til byen der ingen kjente ham, men tok ham for en fremmed velhavende kjøpmann. Hos en apoteker kjøpte han et pulver med en gift som virket sterkt og fort. Med det gjemt på brystet, skyndte han seg tilbake til slottet. Han ga et avtalt tegn, den hemmelige døra ble åpnet og han skyndte seg opp til prinsessens værelse. Han ga henne pulveret og sa:

”Hør her hva du skal gjøre.” ”Ta på deg de vakreste klær og når trollmannen kommer, så skal du være vennligere enn før og late som du ikke er bedrøvet lenger, men tenker på å gifte deg med ham.” ”Sett frem et drikkebord, kast pulveret i vinen uten at han ser det og be ham drikke med deg og tømme sitt beger til bunns.”

Prinsessen lovet å gjøre som han hadde sagt.

Mens Aladdin gjemte seg i et lite værelse ved siden av, lot hun slavinnen hente den vakreste drakten hun eide. Med et belte av gull prydet med edelstener og et halsbånd av perler så store og skjønne at ingen dronning eller sultaninne i hele verden eide maken. Da trollmannen kom inn, reiste prinsessen seg, gikk vennlig i mot ham og ba ham ta plass. Trollmannen ble forundret og forvirret over prinsessens skjønnhet, drakt og vennlighet. Før hadde hun hver eneste dag revet seg i håret og kastet seg på gulvet og dunket hodet mot veggen. De klærne hun hadde tatt på seg hadde hun flerret med en gang og ikke ett høflig ord hadde hun sagt, bare jamret og klaget. Og nå var hun blid og vennlig og rikt og vakkert kledd. Han spurte forundret hvorfor hun var så annerledes i dag enn hun pleide. Prinsessen slo øynene ned og sa:

”Jeg har tenkt nøye over det du fortalte meg og jeg er sikker på at Aladdin er dø. Om jeg gråter aldri så mye, blir han ikke levende igjen.” ”Og jeg kan ikke bruke alle mine dager bare til å sørge. ” ”Men må jeg leve, hvorfor ikke da gjøre det beste ut av livet og være glad og spise og drikke?” ”Dessuten er du en snill mann og jeg har tenkt mye på det vennlige tilbudet ditt.”

Den afrikanske trollmannen ble fra seg av glede. Han flyttet seg nærmere prinsessen. Aftensmaten ble brakt inn og trollmannen spiste med god appetitt.

Da de hadde spist, satte slavinnen inn et lite bord med vin og to beger av krystall. De drakk med hverandre. Og prinsessen roste vinen, men da hun satte begeret fra seg, lot hun som hun kom bort i det og det falt i gulvet og gikk i stykker. Trollmannen sprang av sted etter et nytt og mens han snudde ryggen til henne, kastet hun pulveret i begeret hans. Prinsessen fikk et nytt beger vin og sa til Trollmannen:

”Drikk på min sunnhet og drikk som skikken er i mitt land når to elskede drikker sammen.” ”Tøm begeret til bunns!”

Trollmannen så henrykt på prinsessen, grep begeret og tømte det. Begeret falt ut av hånden hans, det rykket i kroppen og han gled ned fra benken han satt på og var død.

Prinsessen åpnet straks døra til værelset der Aladdin sto gjemt. Han sprang inn og de omfavnet hverandre. Han ba henne og slavinnen om å gå til sengs. I morgen skal dere våkne i Kina igjen, sa han.

Da Aladdin var blitt alene, åpnet han den dødes klær, fant lampen og gned den. Straks var ånden der og ropte:

”Hva vil du?” ”Befal, og jeg lyder!” ”Ønsk, og det du vil ha skal gis deg!” ”Du er min herre og jeg er din slave.”

Aladdin sa; ”Du lampens gode ånd, bring slottet mitt og alle som er i det tilbake til Kina og sett det der det sto før.”

Ånden forsvant. På et øyeblikk var slottet flyttet tilbake til Kina. Og Aladdin hadde bare kjent en svak risting da slottet ble løftet og da det ble satt ned igjen.